- å ha levert vårens eneste obligatoriske arbeidskrav
- å ha nyvasket hus
- å ha rent sengetøy
- å ha verdens beste pizza ventende
- å vite at om kun få timer så kommer noen av de beste vennene på besøk, helt fra Oslo i en hel uke
God påske, folkens!!
lørdag 31. mars 2012
Lykken er...
fredag 30. mars 2012
Jeg lurer...
Etter tre halve dager skrivende på et arbeidskrav på seks sider, som kun skal få godkjent(/ikke godkjent), er jeg drittlei og lurer veldig på hvordan det skal gå om ca ett år når jeg sitter med selveste masteroppgaven til langt oppover øra...?? Vil jeg noen gang komme meg igjennom?
Til mitt forsvar vil jeg si at det er et helt år siden sist jeg var skrivende student, og at det finnes ca null dager i mitt liv for tiden hvor jeg kan få være student i mer enn et par timer om gangen. Når hodet trenger ca en time på å komme i gang med å produsere noe, er det ikke rart det tar litt tid og mye frustrasjon, er det vel? Og jeg liker jo kjempegodt å være lesende student, så når jeg en gang får litt mer sammenhengende tid til høsten, skal det vel gå bra, tror du ikke?
Studentlivet ass...(Det er jo egentlig ganske fint og...:o))
Til mitt forsvar vil jeg si at det er et helt år siden sist jeg var skrivende student, og at det finnes ca null dager i mitt liv for tiden hvor jeg kan få være student i mer enn et par timer om gangen. Når hodet trenger ca en time på å komme i gang med å produsere noe, er det ikke rart det tar litt tid og mye frustrasjon, er det vel? Og jeg liker jo kjempegodt å være lesende student, så når jeg en gang får litt mer sammenhengende tid til høsten, skal det vel gå bra, tror du ikke?
Studentlivet ass...(Det er jo egentlig ganske fint og...:o))
Etiketter:
Camulens tankespinn,
Student
tirsdag 27. mars 2012
Jeg prøver...
...å være flink student om dagen. Det er ikke så lett. Det er så mange andre ting jeg heller vil gjøre enn å skrive det derre arbeidskravet på 5-6 sider. Være her inne f.eks. Det er mye morsommere. Men det blir ikke noe mastergrad av sånt. Dessverre. Så jeg får vel gå tilbake til arbeidskravet da. Før Mannen finner ut at jeg bruker tiden min på helt andre ting.
Sukk...
Sukk...
Etiketter:
Blogging,
Camulens tankespinn,
Diverse,
Student
fredag 23. mars 2012
Til jentemammaer
Jeg har fått så masse respons på forrige innlegg, både her, på facebook og privat. Tusen takk!
Det er tydelig at mange guttemammaer kjenner seg igjen. Dessverre.
Det jeg lurer på nå er om jentemammaer opplever samme type kommentering andre veien? Er det slik at det å ønske seg gutt er en like stor forventning fra omverdenen når man har jente(r) fra før, som det tydeligvis er å liksom skulle ønske seg jente når man har gutt fra før?
Noen som vil svare?
Det er tydelig at mange guttemammaer kjenner seg igjen. Dessverre.
Det jeg lurer på nå er om jentemammaer opplever samme type kommentering andre veien? Er det slik at det å ønske seg gutt er en like stor forventning fra omverdenen når man har jente(r) fra før, som det tydeligvis er å liksom skulle ønske seg jente når man har gutt fra før?
Noen som vil svare?
Etiketter:
Camulens tankespinn,
Diverse,
Familieliv,
Meninger
onsdag 21. mars 2012
Å være guttemamma og tanker rundt ønske av kjønn.
Tankene jeg skal dele her har jeg hatt lenge. I helgen som var leste jeg et blogginnlegg som fikk meg til å tenke enda litt mer, og nå deler jeg dem her. Jeg vil understreke at blogginnlegget jeg leste er litt på siden av det jeg skal skrive om, og mitt innlegg skal ikke forstås som en kritikk til dette.
Jeg er mamma til fire gutter. Selv er jeg en av to søstre. Jeg har alltid hatt aller flest jentevenner, og syntes vel i grunnen gutter var mest bråkete da jeg selv var barn. Før jeg fikk barn så jeg meg selv for meg som mamma for en ungeflokk bestående hovedsaklig av jenter. Det var jo det jeg var vant til.
Så ble jeg gravid, og vi fikk vite at vi mest sannsynlig ventet en gutt. Overraskende, men stor stas! Og for en fin liten gutt det ble! Da jeg ble gravid igjen, var jeg rimelig sikker på at det var en jente som lå i magen. Aller mest fordi jeg ikke kunne forestille meg at det skulle komme en gutt til - vi hadde jo gutten vår. Men så kom det en til, en helt annen type, men like deilig som den første!
Jeg kan nok ha sagt på fleip at "jeg må jo ha en jente også!" en eller annen gang. Men da jeg ble gravid for tredje gang og opplevde at folk rundt meg forventet at det var jente jeg selvfølgelig ønsket meg denne gangen, da stusset jeg. Venner og kjente kom med kommentarer som:
- det hadde vært koselig med en jente nå, ikke sant?
- du venter vel jenta nå da?
Men nummer tre var ikke jente. Det ble nok en fin liten pjokk. Vi var lykkelige!
Men så fikk høre at en venn hadde sagt:
- Å stakkars, Camilla, hun som hadde ønsket seg en jente!
Og da en annen tilbød seg helt seriøs og uoppfordret, å fortelle meg knepet de hadde brukt for å lage en jentebaby(!!), - da våknet løvemammaen! Hvordan kunne noen si noe sånt mens jeg satt med den fineste skatten i armene mine?
Jeg måtte gå noen runder med meg selv. Vi hadde ikke planlagt flere barn. Jeg som aldri hadde identifisert meg med gutter og gutteting var nå plutselig guttemamma for alle penga. Jeg kom ikke til å få noen jente i flokken. Det var litt rart å skulle si at jeg er guttemamma, men det var også veldig flott!
Etter noen år meldte det seg plutselig på en til i flokken vår. Jeg er ganske sikker på at en del tenkte at "nå prøver de en siste gang å få jenta". Jeg har ikke tall på hvor mange kommentarer og ønsker på mine vegne jeg fikk denne gangen. Det toppet seg da barnepastoren i kirka vi gikk i sa:
- Jeg ønsker deg sånn en jente, Camilla!
Hva slags menneskesyn er det??
Jeg bestemte meg for å vite kjønnet på ultralyden. Jeg ville møte alle kommentarer og ønsker med å kunne si:
- Det blir en gutt til, og vi er så glade!!
Til og med da jeg kunne si dette var det flere som sa:
- Æsj, jaja, dere kan jo prøve en gang til...
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har blitt såret over slike kommentarer. Jeg blir såret på egne vegne - er de ikke bra nok de barna jeg har båret frem? Og jeg blir dirrende harm på mine barns og andre gutters vegne - hva slags syn på gutter er det disse folka står for?
Vi har aldri fått barn for å designe det perfekte livet med to jenter og to gutter og så var familien symmetrisk og i harmoni. Vi har fått barn fordi vi ønsket barn, ikke det ene eller det andre kjønnet. Hva betyr vel det? Skulle jeg vært misfornøyd fordi jeg har fått fire fantastiske gutter i gave og heller ønske meg noe annet?
Jeg er klar over at disse kommentarene mest sannsynlig ikke er vondt ment på noen måte, men i beste fall er de uvettige og ubetenksomme. I verste fall sier det noe om et verdisyn jeg ikke vil ha noe med å gjøre. Det å fremheve et kjønn fremfor et annet blir feil for meg uansett hvilken vei det går. Jeg tror ikke det er særlig smart å skulle fortelle alle om sine følelser og ønsker rundt dette heller, slik noen legger vekt på at er viktig. Ja, man skal være ærlig, men det er ikke all ærlighet som skal frem i offentlig lys. Man skal ikke si alt man mener, er det noen som har sagt. Har man vanskelige følelser rundt kjønn bør man etter min mening heller finne noen fortrolige å dele sine tanker med, noen som kan hjelpe en til å forstå at alle barn er verdifulle og små skatter uansett kjønn. Jeg skulle ønske vi heller hadde applaudert og heiet frem barna vi venter i stedet for åpent snakke om fordeler og ulemper ved det ene eller andre kjønn.
Vi har fire forskjellige barn. En er veldig kosete, en er en kløpper med ord, en ser det komiske i de små ting, en er glad i å snakke. En er stille, en liker utfordringer, en er utholdende, en er utadvendt. Vi har fire barn. Alle er de de fineste!
Jeg er mamma til fire gutter. Selv er jeg en av to søstre. Jeg har alltid hatt aller flest jentevenner, og syntes vel i grunnen gutter var mest bråkete da jeg selv var barn. Før jeg fikk barn så jeg meg selv for meg som mamma for en ungeflokk bestående hovedsaklig av jenter. Det var jo det jeg var vant til.
Så ble jeg gravid, og vi fikk vite at vi mest sannsynlig ventet en gutt. Overraskende, men stor stas! Og for en fin liten gutt det ble! Da jeg ble gravid igjen, var jeg rimelig sikker på at det var en jente som lå i magen. Aller mest fordi jeg ikke kunne forestille meg at det skulle komme en gutt til - vi hadde jo gutten vår. Men så kom det en til, en helt annen type, men like deilig som den første!
Jeg kan nok ha sagt på fleip at "jeg må jo ha en jente også!" en eller annen gang. Men da jeg ble gravid for tredje gang og opplevde at folk rundt meg forventet at det var jente jeg selvfølgelig ønsket meg denne gangen, da stusset jeg. Venner og kjente kom med kommentarer som:
- det hadde vært koselig med en jente nå, ikke sant?
- du venter vel jenta nå da?
Men nummer tre var ikke jente. Det ble nok en fin liten pjokk. Vi var lykkelige!
Men så fikk høre at en venn hadde sagt:
- Å stakkars, Camilla, hun som hadde ønsket seg en jente!
Og da en annen tilbød seg helt seriøs og uoppfordret, å fortelle meg knepet de hadde brukt for å lage en jentebaby(!!), - da våknet løvemammaen! Hvordan kunne noen si noe sånt mens jeg satt med den fineste skatten i armene mine?
Jeg måtte gå noen runder med meg selv. Vi hadde ikke planlagt flere barn. Jeg som aldri hadde identifisert meg med gutter og gutteting var nå plutselig guttemamma for alle penga. Jeg kom ikke til å få noen jente i flokken. Det var litt rart å skulle si at jeg er guttemamma, men det var også veldig flott!
Etter noen år meldte det seg plutselig på en til i flokken vår. Jeg er ganske sikker på at en del tenkte at "nå prøver de en siste gang å få jenta". Jeg har ikke tall på hvor mange kommentarer og ønsker på mine vegne jeg fikk denne gangen. Det toppet seg da barnepastoren i kirka vi gikk i sa:
- Jeg ønsker deg sånn en jente, Camilla!
Hva slags menneskesyn er det??
Jeg bestemte meg for å vite kjønnet på ultralyden. Jeg ville møte alle kommentarer og ønsker med å kunne si:
- Det blir en gutt til, og vi er så glade!!
Til og med da jeg kunne si dette var det flere som sa:
- Æsj, jaja, dere kan jo prøve en gang til...
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har blitt såret over slike kommentarer. Jeg blir såret på egne vegne - er de ikke bra nok de barna jeg har båret frem? Og jeg blir dirrende harm på mine barns og andre gutters vegne - hva slags syn på gutter er det disse folka står for?
Vi har aldri fått barn for å designe det perfekte livet med to jenter og to gutter og så var familien symmetrisk og i harmoni. Vi har fått barn fordi vi ønsket barn, ikke det ene eller det andre kjønnet. Hva betyr vel det? Skulle jeg vært misfornøyd fordi jeg har fått fire fantastiske gutter i gave og heller ønske meg noe annet?
Jeg er klar over at disse kommentarene mest sannsynlig ikke er vondt ment på noen måte, men i beste fall er de uvettige og ubetenksomme. I verste fall sier det noe om et verdisyn jeg ikke vil ha noe med å gjøre. Det å fremheve et kjønn fremfor et annet blir feil for meg uansett hvilken vei det går. Jeg tror ikke det er særlig smart å skulle fortelle alle om sine følelser og ønsker rundt dette heller, slik noen legger vekt på at er viktig. Ja, man skal være ærlig, men det er ikke all ærlighet som skal frem i offentlig lys. Man skal ikke si alt man mener, er det noen som har sagt. Har man vanskelige følelser rundt kjønn bør man etter min mening heller finne noen fortrolige å dele sine tanker med, noen som kan hjelpe en til å forstå at alle barn er verdifulle og små skatter uansett kjønn. Jeg skulle ønske vi heller hadde applaudert og heiet frem barna vi venter i stedet for åpent snakke om fordeler og ulemper ved det ene eller andre kjønn.
Vi har fire forskjellige barn. En er veldig kosete, en er en kløpper med ord, en ser det komiske i de små ting, en er glad i å snakke. En er stille, en liker utfordringer, en er utholdende, en er utadvendt. Vi har fire barn. Alle er de de fineste!
Etiketter:
Camulens tankespinn,
Familieliv,
Meninger
mandag 19. mars 2012
Regndager
Regnet vi ble lovet skulle komme i november og vare til mars kom aldri. Det vil si denne uka som var kom det. I bøtter og spann! Utsikten fra huset vårt, hvor vi til vanlig ser over til San Fransisco og Golden Gate Bridge, var tettpakket av tåke, og gatene ble til små elver av vann. Men du og du, så frodig og grønt det er blitt her nå! Og endelig fikk jeg brukt de nye Hunter-støvlene jeg kjøpte i oktober for å være forberedt til regnsesongen! Er de ikke fine?
søndag 18. mars 2012
Du vet du er stressa når...
...du setter bilen i revers og er forundret over at bilen ikke går fremover. Og du i tillegg prøver enda en gang og dermed holder på å krasje i garasjedøra. Og du må fortvilet ringe Mannen for å fortelle at du ikke kan komme og hente han fordi bilen bare vil kjøre bakover. Og når han må fortelle deg at du nettopp fortalte han at du har satt bilen i revers, og at det kanskje kan være grunnen...
(Normalt, eller begynnende tegn på alzheimer???)
(Normalt, eller begynnende tegn på alzheimer???)
Etiketter:
Camulens tankespinn,
Diverse
fredag 16. mars 2012
Du vet du bor i Berkeley når...
...du møter mediterende damer i førtiåra midt i veien, og som synes dette er det naturligste sted i verden å bedrive den slags.
En av mine norske venninner her i Berkeley hadde følgende samtale med en av disse tidligere denne uka. Her er hennes historie - nyt :oD!:
Hva gjør en dame mellom 30 - 40 sittende på kne midt i veien i regnværet, med en diger våt hund ved siden av seg mens hun roper? Bekymret spør man damen om hun har det bra. Det høres jo vitterlig ut som hun har vondt, kanskje hun har brukket foten? Det er jo ikke usannsynlig at hun kan ha snublet og falt i den bratte bakken.
- 'scuse me, but are you OK?
- I'm OK! THANK YOU. Are you?
- Yes, thanks
- Everybody asks if I am ok today.
- Maybe because we are worried that you are hurt since you are sitting in the middle...
- I AM OK! I AM OK! I am sitting in the middle of the road. Just sitting in the middle of the road meditating! OK????!!! I AM OK! I AM OK! Do you hear? I AM OK!
Fra vogna kommer det litt usikkert:
- Den damen er rar!
Og dermed har man lært leksa si - selvsagt skal man aldri spørre om damer med store hunder som sitter og skriker midt i veien i den bratteste bakken når det øser ned, har det bra.
En av mine norske venninner her i Berkeley hadde følgende samtale med en av disse tidligere denne uka. Her er hennes historie - nyt :oD!:
Hva gjør en dame mellom 30 - 40 sittende på kne midt i veien i regnværet, med en diger våt hund ved siden av seg mens hun roper? Bekymret spør man damen om hun har det bra. Det høres jo vitterlig ut som hun har vondt, kanskje hun har brukket foten? Det er jo ikke usannsynlig at hun kan ha snublet og falt i den bratte bakken.
- 'scuse me, but are you OK?
- I'm OK! THANK YOU. Are you?
- Yes, thanks
- Everybody asks if I am ok today.
- Maybe because we are worried that you are hurt since you are sitting in the middle...
- I AM OK! I AM OK! I am sitting in the middle of the road. Just sitting in the middle of the road meditating! OK????!!! I AM OK! I AM OK! Do you hear? I AM OK!
Fra vogna kommer det litt usikkert:
- Den damen er rar!
Og dermed har man lært leksa si - selvsagt skal man aldri spørre om damer med store hunder som sitter og skriker midt i veien i den bratteste bakken når det øser ned, har det bra.
onsdag 14. mars 2012
Det jeg synes er litt morsomt, er at to av de tingene folk søker på når de havner på bloggen min er:
cupcakes og pynting av pepperkaker.
Også kommer de til meg! Hihi... Jeg antar at det er disse to innleggene de dumper over da - Cupcakes-damer og Å pynte pepperkaker, men jeg tviler på at de blir så fornøyde med søkeresultatet...
Etiketter:
Blogging,
Camulens tankespinn
mandag 12. mars 2012
Når borte er bra, men hjemme er best
Jammen har jeg ikke klart å pådra meg urinveisinfeksjon for første gang i hele mitt liv. Og jammen er det vondt, ubehagelig og ikke minst slitsomt!
Det er på dager hvor man er syk at man kjenner at det aller beste akkurat nå hadde vært og vært hjemme i sitt eget - ordentlig eget - hjem. Da spiller det ikke så stor rolle at man egentlig har det veldig bra der man er, eller at man ikke mangler noen ting, ikke medisiner, mat eller varmt hus. Man vil bare ha det kjente og kjære rundt seg. Vite hvilken lege man hører til, hvilke apotek som er oppe når. Vite at familie og venner bare er kort tid eller reisevei unna.
I hvert fall er det slik jeg har det. Og slik tenkte jeg i natt da jeg syk og selvmedlidende ikke hadde sjans til å sove fordi jeg hadde vondt og måtte tisse absolutt hele tiden.
Nå har medisinen begynt å virke, og jeg kan smile litt av meg selv og det at det ikke skal så mye til før jeg synes utrolig synd på meg selv...jeg er egentlig ganske tøff, er jeg ikke?!? ;o)
Jeg har imidlertid brukt dagen til å være litt snill med meg selv og å:
Det er på dager hvor man er syk at man kjenner at det aller beste akkurat nå hadde vært og vært hjemme i sitt eget - ordentlig eget - hjem. Da spiller det ikke så stor rolle at man egentlig har det veldig bra der man er, eller at man ikke mangler noen ting, ikke medisiner, mat eller varmt hus. Man vil bare ha det kjente og kjære rundt seg. Vite hvilken lege man hører til, hvilke apotek som er oppe når. Vite at familie og venner bare er kort tid eller reisevei unna.
I hvert fall er det slik jeg har det. Og slik tenkte jeg i natt da jeg syk og selvmedlidende ikke hadde sjans til å sove fordi jeg hadde vondt og måtte tisse absolutt hele tiden.
Nå har medisinen begynt å virke, og jeg kan smile litt av meg selv og det at det ikke skal så mye til før jeg synes utrolig synd på meg selv...jeg er egentlig ganske tøff, er jeg ikke?!? ;o)
Jeg har imidlertid brukt dagen til å være litt snill med meg selv og å:
- være glad for at jeg ikke er det minste alvorlig syk, og at jeg tross alt er et av de aller mest priviligerte mennesker på denne jord når det gjelder helse og økonomi
- høre på norsk musikk på spotify
- lese norsk litteratur
- se på (og snufse meg igjennom! er ikke disse programmene veldig rørende??) "Hver gang vi møtes"
Og i morgen skal du se at jeg er i tipp-topp form igjen og at jeg gleder meg over at det fortsatt er fire måneder til vi skal hjem til Norge igjen. :)
Etiketter:
Camulens tankespinn,
syk,
USA
søndag 11. mars 2012
2 1/2-åringen ordner opp
Overhørt i går ettermiddag.
Linusen løper brått inn til nesteldstemann, som har beslaglagt den ene bærbare pc'n en god stund:
- Jassus vil ikke ha den farte pc'n oppe lengej!
Rasmus ser ut som et overrumplet spørsmålstegn:
- ???
- Skal Linus ha den svarte pc'n?
- Lisus kal ha den farte pc'n nede og se på Dømmehagen.
- Jeg tjengej den!
Og dette uttrykte behovet kom han på helt av seg selv. De digitale bittesmå barna... Hvor skal dette ende...?!
Linusen løper brått inn til nesteldstemann, som har beslaglagt den ene bærbare pc'n en god stund:
- Jassus vil ikke ha den farte pc'n oppe lengej!
Rasmus ser ut som et overrumplet spørsmålstegn:
- ???
- Skal Linus ha den svarte pc'n?
- Lisus kal ha den farte pc'n nede og se på Dømmehagen.
- Jeg tjengej den!
Og dette uttrykte behovet kom han på helt av seg selv. De digitale bittesmå barna... Hvor skal dette ende...?!
Etiketter:
Familieliv,
Linus
onsdag 7. mars 2012
Til mine kolleger og tidligere elever
Det er en kjent sak at alle barneskolelærere kan tegne. I alle fall kan alle mine kolleger tegne.
Jeg kan ikke tegne.
Mens mine kolleger tegner de mest fantastiske velkomsthilsener på tavlene første skoledag etter sommerferien, møter mine elever et kjedelig "Velkommen". Riktignok pent skrevet, for jeg har en pen håndskrift, det skal jeg ha!
Nå har jeg imidlertid ligget i hardtrening. Jeg har studert andres tegninger, hermet og prøvd meg frem. Linusen synes det er storveis når mammaen vil tegne for han, og som regel aksepterer han mine forslag, som da selvfølgelig er noe jeg kan herme etter. Men her om dagen ville han at jeg skulle tegne sebra og sjiraff. Jeg prøvde å overtale han om en ape eller skilpadde til, men nei. Så da hoppe jeg likegodt i det, og tegnet en sebra og en sjiraff helt alene. På egenhånd! Og de ble da slettes ikke verst?!
(Gi meg litt kred nå...!! :o))
Jeg kan ikke tegne.
Mens mine kolleger tegner de mest fantastiske velkomsthilsener på tavlene første skoledag etter sommerferien, møter mine elever et kjedelig "Velkommen". Riktignok pent skrevet, for jeg har en pen håndskrift, det skal jeg ha!
Nå har jeg imidlertid ligget i hardtrening. Jeg har studert andres tegninger, hermet og prøvd meg frem. Linusen synes det er storveis når mammaen vil tegne for han, og som regel aksepterer han mine forslag, som da selvfølgelig er noe jeg kan herme etter. Men her om dagen ville han at jeg skulle tegne sebra og sjiraff. Jeg prøvde å overtale han om en ape eller skilpadde til, men nei. Så da hoppe jeg likegodt i det, og tegnet en sebra og en sjiraff helt alene. På egenhånd! Og de ble da slettes ikke verst?!
(Gi meg litt kred nå...!! :o))
Etiketter:
Diverse,
Familieliv,
Linus
mandag 5. mars 2012
Fire gutter og en mann
I går ble jeg gjenstand for både beundring og stor medfølelse.
Vi satt på et utested i San Fransisco for å ha oss litt lunsj. Det er mulig vi ikke gled helt stille og rolig inn i miljøet. I alle fall spurte damene ved nabobordet meg om jeg virkelig hadde tre sønner. Da jeg sa at jeg ikke hadde tre, men fire, ropte den ene damen:
- Hun har fire gutter! FIRE gutter!!
Hvorpå den andresvarte ropte, mens hun nikket til de andre i lokalet:
- Og en mann! FIRE gutter og EN mann!!
- Det er som å ha fem babyer det!
Og så akket de seg og lo litt oppgitt. Jeg tror de syntes oppriktig synd på meg.
Riktignok er det en del støy med oss, men jeg har aldri tenkt på at det er sååå gæli fatt!
Vi satt på et utested i San Fransisco for å ha oss litt lunsj. Det er mulig vi ikke gled helt stille og rolig inn i miljøet. I alle fall spurte damene ved nabobordet meg om jeg virkelig hadde tre sønner. Da jeg sa at jeg ikke hadde tre, men fire, ropte den ene damen:
- Hun har fire gutter! FIRE gutter!!
Hvorpå den andre
- Og en mann! FIRE gutter og EN mann!!
- Det er som å ha fem babyer det!
Og så akket de seg og lo litt oppgitt. Jeg tror de syntes oppriktig synd på meg.
Riktignok er det en del støy med oss, men jeg har aldri tenkt på at det er sååå gæli fatt!
 |
| Fire gutter + en mann = fem babyer |
 |
| Utslitt mor slapper av på (nevnte) kafe med minste baby. |
Etiketter:
Familieliv,
USA
lørdag 3. mars 2012
Sitat Linus
Linus 2 1/2 år kommer ut på trappa i dag tidlig, og ser at bøtta og spadene ligger veltet utenfor.
- Å nei! Det kan ikke være mulig!!
Hihi... Hvor tar han det fra??
- Å nei! Det kan ikke være mulig!!
Hihi... Hvor tar han det fra??
Etiketter:
Linus
Abonner på:
Innlegg (Atom)
