Følelsen av at noen andre vil bestemme over mitt liv, mine barn, mine valg, er vel for de fleste provoserende i seg selv. Når det i tillegg handler om det mest sårbare i livet vårt - våre barn - skal en være ganske trygg i sine valg for å ikke la seg provosere. Kanskje er det nettopp det at vi ikke er så trygge i valget vi har gjort? Kanskje lurer vi veldig på om vi har tatt det riktige valget for våre elskede barn? Om vi har tatt nok hensyn til barnets behov, eller om det ble våre egne behov som kom i fokus?
Dette året er jeg hjemme med en 2-åring. Helt frem til han blir 3 skal det være oss to. Han gikk i barnehage i fjor. I år er det annerledes fordi vi har flyttet til USA for ett år. Annerledes fordi det koster det tredobbelte her med barnehageplass, noe vi rett og slett ikke har råd til. Annerledes fordi jeg likevel må være hjemmearbeidende her fordi jeg ikke har lov til å arbeide på visumet mitt dette året. Annerledes fordi vi har tre eldre gutter som går på hver sine skoler her, og som har brukt og kommer til å bruke, masse tid og energi på å finne seg til rette i et nytt skolesystem. Vi har i grunnen brukt mer enn nok krefter på å få hverdagen til å fungere, om vi ikke skulle hatt et barnehagebarn å følge opp i tillegg.
Vi har brukt tid på å finne en hverdagsrytme som passer oss begge, og på å finne aktiviteter og andre sosiale arenaer med andre som er hjemme med barn. Jeg var svært skeptisk på forhånd til dette året, fordi jeg trives så godt selv med å jobbe. Men jeg finner meg bedre og bedre til rette med dette unntakstilstand-året.
Jeg skal likevel innrømme at når jeg møter andre hjemmeværende med barn i barnehage, så lurer jeg på om vi har gjort det riktige valget. Er den hverdagen jeg kan tilby bra nok for min 2-åring? Blir han nok vant med andre barn? Får han nok stimuli?
Ja, det er sårbart når temaet er mitt barn og mine valg. Følelsen av at andre stiller spørsmålstegn ved om jeg duger som mor.
Men det er ikke Trude Mostue som provoserer meg mest. At mødre og fedre har meninger som er like eller ulike mine egne, synes jeg i seg selv er interessant. Jeg liker å diskutere så lenge diskusjonen er ren og med en lyttende holdning til hva den andre har å si. Jeg finner det heller ikke så veldig provoserende om de ikke har en slik holdning - vi stiller jo likevel på noenlunde lik linje.
Når derimot familieminister Lysbakken igjen forsøker å presse på meg sitt syn på hvordan familiene best skal oppdra sine barn, og om amming er viktig eller ikke, kjenner jeg at jeg blir mektig provosert. Hvorfor blir jeg så provosert av han? Jeg tror det handler om at jeg slettes ikke opplever at han lytter med et åpent sinn. Han har bestemt seg for hva som er best for alle, uten å ta høyde for at alle familiesituasjoner er forskjellige og at vi derfor nødvendigvis må ende opp med ulike valg. Det at han faktisk er såkalt familieminister, gjør hans meninger "farligere" fordi han kan legge makt bak dem. En ting er hva andre mener om mine valg, en annen ting er når andre prøver å bestemme over mine valg.
En slik familieminister vil ikke jeg ha.
------------------------------------------------------------------------------------------------------
Oppdatert
Litt til...
Jeg synes Linda Hofstad Helleland sier det godt i Dagbladet i dag, når hun sier at Lysbakken aldri før har snakket om valgfrihet (som han begrunner ammeutspillet sitt med), og at hun mistenker han for å mene valgfrihet for de som velger den rød-grønne løsningen.
Nettopp!
Anbefaler også å lese denne kronikken av Kari Stefansen og May-Len Skilbrei.
------------------------------------------------------------------------------------------------------
Oppdatert
Litt til...
Jeg synes Linda Hofstad Helleland sier det godt i Dagbladet i dag, når hun sier at Lysbakken aldri før har snakket om valgfrihet (som han begrunner ammeutspillet sitt med), og at hun mistenker han for å mene valgfrihet for de som velger den rød-grønne løsningen.
Nettopp!
Anbefaler også å lese denne kronikken av Kari Stefansen og May-Len Skilbrei.
Hei! Fant bloggen din hos Pia. Spennende å høre om den nye hverdagen din i USA. :-)
SvarSlettSelv blir jeg langt mer provosert av Mostue enn av Lysbakken. For Mostue snakker ikke om sine valg. Hun angriper andres valg. Hun erklærer at alle som sender 1-åringer i barnehage ikke burde fått barn! Ergo: hun sitter på sannheten. Hennes valg er det eneste rette.
Sånn tolker jeg ikke Lysbakken. Han sier ikke at amming ikke er viktig. Han sier ikke at kvinner bør rulle inn puppene og komme seg i jobb. Men han oppfordrer til respekt for de kvinnene som gjør det. De som må dra opp flaska på helsestasjonen, blant venner eller hvor det måtte være, bør slippe de skjeve, dømmende blikkende fra andre. Også de bør få respekt for det valget de har tatt. Eller valg og valg. Ofte handler det ikke om valg, men at man ikke har klart å amme. Jeg har selv ammet tre barn. De to første til de var ca. 9-10 måneder gamle. Da var de ikke interessert lenger. Ammingen var et herk for både meg og dem. Eldste var det ekstra vanskelig med. Jeg hadde ikke nok melk, og måtte supplere med MME, særlig på kveldstid. Det var med tung hjerte jeg ga MME. For alle vet jo at det handler om tilbud og etterspørsel. Det er bare å legge ungen til, så skal melka flyte. Vel, den gjør ikke alltid det. Jeg kjenner flere som har slitt med det samme. At man da skal føle seg som en elendig mor fordi man gir ungen mat er ikke bra. Alternativet er en sulten unge som hyler og skriker. Da bør det være opplagt at MME er et godt alternativ.
Jeg syns også det er bra at Lysbakken sier fra om at amming brukes som et for sterkt argument i debatten om fedrekvote. 12 uker fedrekvote på tampen av permisjonen er for det store flertall helt uproblematisk. Anbefalingen er å fullamme til 6 måneder. Etter det bør barnet få annen mat også. Mor kan fortsatt amme selv om hun er i arbeid. Man har både morgener, ettermiddager og kvelder. Og i noen tilfeller netter. I tillegg er det viktig å kjempe for retten til ammefri med lønn. Pluss at det finnes pumper. Jeg jobbet selv fra nr. 3 var litt over 6 måneder til hun var 8. Far var da hjemme. Jeg ammet morgen, ettermiddag og kveld. Og så pumpet jeg ved lunsjtider. Helt uproblematisk. Og ikke noe jeg orker å ha dårlig samvittighet for. Og her kommer det Lysbakken sier om at familier allerede tilpasser ammerådene til sin egen hverdag. Ja, vi gjør det. Og det er det ikke noe galt i.
Gleder meg til å følge deg videre over there.
Hei Liv Inger!
SvarSlettTakk for innspill!
Jeg er forsåvidt enig med deg i at Mostue angriper andres valg,og jeg mener ikke at folk som ikke kan velge å være hjemmeværende ikke burde få barn. Det er kanskje ikke spesielt klokt av Mostue å komme med et slikt utspill, ikke er det spesielt ydmykt heller i forhold til andre som ikke er i en like heldig eller priviligert posisjon som henne selv. Likevel provoserer det meg ikke. Hun har ingen innflytelse på mitt liv og mine valg. Det har derimot Lysbakken.
Jeg er klar over at han ikke sier at amming ikke er viktig. Dette innlegget var heller ikke ment som noe pro-amming-innlegg. Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for at man av ulike grunner ikke kan amme. Ei heller for at man finner ut at delt permisjon er det beste for ens egen familie. Men disse tingene ønsker jeg å finne ut av selv! Lysbakken vet ikke hva som er best for meg og min familie. Men så er det jo nettopp det han og hans politikk ønsker å gjøre - bestemme hva som passer best for Norges familier, uten å ta hensyn til hva den enkelte familie selv mener er best. Dette mener jeg blir helt feil, ja respektløst overfor meg som et ansvarlig menneske med oppdrageransvar for mine egne barn.
Litt til...
SvarSlettJeg synes Linda Hofstad Helleland sier det godt i Dagbladet i dag, når hun sier at Lysbakken aldri før har snakket om valgfrihet (som han begrunner ammeutspillet sitt med), og at hun mistenker han for å mene valgfrihet for de som velger den rød-grønne løsningen.
Nettopp!
Bra innlegg, og lykke til med unntaks-året!
SvarSlettJeg må si at Mostue provoserer meg kollosalt når hun påstår at likestillingen har gått for langt og at kvinner må gjøre det de er skapt for å gjøre.
Mennene da? De kan ikke ta vare på unger de, da?
Og at likestillingen har gått for langt? Hvordan kan likevekt gå for langt? Enten er det likestilling, eller så er det ikke det. Eventuelt er man imot det, det er en annen sak.
Men det var jo ikke egentlig det du skrev om, da. Du skriver at du er mer provosert over Lysbakken enn Mostue, fordi han har mer makt. Jeg er ikke så sikker på det. Ikke når det gjelder definisjonsmakt. Hvem som har mest innflytelse på meningene våre, holdningene til oss selv og hverandre. Og jeg vil i hvert fall heller ha en politiker som sier at det er greit om jeg ikke ammer døgnet rundt i over et år, enn å ha en veterinær som forteller meg at om jeg ikke er hjemme med ungene til de er minst to år gamle, burde jeg aldri fått barn.
Bra innlegg, Camulen. Jeg lar meg også provosere mer av Lysbakken enn Mostue. Igjen synes jeg han blander kortene, og trer langt innenfor den personlige sfæren. Det er mulig en debatt omkring amming og bedre tilrettelgging for kvinner som ikke ønsker er påtrengt, men ikke knytt det opp mot fedrenes rolle og kvinner og karriere. Det blir helt feil!
SvarSlettForøvrig forstår jeg ikke helt at en sosialist ønsker at kvinner skal velge jobb fremfor amming. Og kan han ikke slutte å ta utgangspunkt i egne erfringer ift politiske utspill. Det blir så altfor dumt ...
Hei!
SvarSlettJeg er helt overbevist om at minsten i huset deres har det helt supert hjemme sammen med deg dette året! Jeg er selv hjemme nå med vår minstemann, han er 14 måneder og skal ikke begynne i barnehage før han er 2. Slik hadde vi det med eldstejenta også, da var det riktignok ikke helt selvvalgt fordi vi ikke fikk barnehageplass. Løsningen da ble at jeg jobbet 50 % kveld og helg i 10 måneder, det var ingen gunstig familiesituasjon, så det holdt etter de månedene. Men da slapp vi å sende henne til dagmamma eller i familiebarnehage, noe vi ikke hadde lyst til. Nå er derimot valget helt frivillig og veldig gjennomtenkt fordi vi mener barna våre har det like fint om ikke bedre hjemme, til de i allefall fyller to. Men, da er det barnehage for vår del.
Den livssituasjonen dere er i nå gjør at deres løsning er det beste for dere. Da vil også Linus oppleve fordeler med det. Kos deg hjemme med han og ikke tvil på valget deres ;)
Når det gjelder den politiske debatten rundt dette og andre relaterte temaer, er det mye som provoserer!
Ønsker deg en fin uke "over there"! Klem fra Ellen
Valgfrihet er i grunnen et begrep ingen av sidene i debatten burde bruke. For hva er egentlig valgfrihet? Kontantstøtten, gir den valgfrihet? Nei. De færreste har mulighet til å være hjemme med kontantstøtten. Den gir økt valgfrihet for en liten gruppe, pluss at den sikrer et kjærkomment økonomisk tilskudd til kvinner som uansett hadde valgt å være hjemme. Men valgfriheten er ikke avhengig av om kontantstøtten består eller ei. Man kan fritt velge å være hjemme, selv om kontantstøtten avvikles.
SvarSlettOg verken Lysbakken eller andre bestemmer hvordan de ulike familier skal tilrettelegge sin permisjon. Man kan ta ut permisjon med 100 eller 80 prosent dekning. Man kan ta alt i ett, eller ta ut permisjonen over tid. Mor kan ta hele sin del i ett, far kan ta sin del over tid. Mye er mulig. Den norske permisjonsordningen er fleksibel som få. Det eneste kravet som stilles er at 12 uker forbeholdes far. Er det urimelig? Nei. Fedrekvoten er viktig for å sikre fars rett til å være hjemme sammen med eget barn, og for å sikre kvinners posisjon i arbeidslivet. Å avvikle fedrekvoten vil etter min mening være katastrofe. Et stort tap for både kvinner og menn. Å ta ut fedrekvoten er valgfritt. Ingen tvinger far til å være hjemme. Så kan man si at det fratar barnet muligheten til å være hjemme like lenge som de av barna hvis far velger å ta ut permisjonen. Vel, det er i så fall ikke Lysbakken eller andre politikeres feil. Det får den enkelte far (i samråd med mor) ta på sin kappe.
Ylvalia: nei, man kan vel ikke si at likestillingen har gått for langt. ;o) Men man kan mene at likestilling ikke er at alle skal gjøre akkurat det samme. Jeg tror vel kanskje det er det Mostue egentlig mener? Uansett er jeg helt enig i at hennes utsagn var mildt sagt lite klokt.
SvarSlettNår jeg sier at Lysbakken har mer makt, mener jeg at han faktisk kan få igjennom lover og regler som har direkte påvirkning på mitt liv. Det har han allerede vist ved å innføre vedtaket om 12 ukers fedreperm, noe som er dobbelt så mye som mors lovfestede rett!
Liv-Inger: Jeg er også for at fedrene skal både ha og ta sin del av permisjonstiden. Men at de skal ha dobbelt så lang lovfestet permisjonsrett som mor mener jeg er helt på jordet. Jeg mener forøvrig at det må være opp til hver enkelt familie å finne ut av hvordan man skal dele permisjonen ut fra hva som passer den enkelte familie best. Såpass respekt må man ha for det enkelte menneskes rett og evne til selv å vurdere og å kunne ta ansvar for eget liv og sine barns liv. Men det er vel nettopp det den rød-grønne regjeringen ikke tiltror den norske befolkning.
Jeg er enig med deg i at det ligger en valgfrihet i hvordan man ønsker å dele permisjonstiden. Men det blir for enkelt å si at man ikke trenger å ta ut fedrekvoten om man ikke ønsker å ta den. Det er bare ikke slik at en løsning passer alle til enhver tid. I Norge i dag burde det være rom for tilpassede løsninger med barnets beste i fokus, i stedet for å bygge ned noe som vi kan være stolte av (jmfr ammepolitikken mødre i generasjoner foran oss har kjempet for).
Anbefaler forøvrig å lese Lykkelig som liten sitt blogginnlegg om temaet: http://lykkelig-som-liten.blogspot.com/2011/10/puppulistisk-skivebom.html
Hadde bare så lyst til å kommentere det med pappapermen, for det har jeg tenkt så mye på :-)
SvarSlettJeg tror absolutt det er viktig å ha en egen pappakvote, det er jo bare å se på hvor mange fedre som tok permisjon før de fikk en egen kvote (nesten ingen) og hvor vanlig det er nå at fedre tar en del av permisjonen (nesten alle), så skjønner de fleste at de ikke BARE er familiens eget valg som spiller inn der.
Og at pappa får en god og lang permisjon er jeg heller ikke imot - MEN å dermed avkorte mors del tilsvarende, det synes jeg rett og slett må kalles et grovt overtramp!!
Retten til stadig flere ukers permisjon med lønn er ikke noe vi kvinner har "fått", det er en rettighet vi og kvinner før oss har kjempa hardt for gjennom årtier. Og med et pennestrøk har nå en stor del av denne bare vips! gått over til å bli øremerka far - som altså må få slengt den etter seg for å benytte seg av den. Jeg synes i grunnen far sjøl kunne kjempe fram sin egen kvote, uten at det gikk på bekostning av mors mulighet til å ta ut et fullt restitusjonsår. Uansett trenger det ikke være enten/eller her; JA til lang fedrelvote, NEI til å stjele den fra mor!
:-) KristinB
KristinB: takk for et godt innspill! SLik som det er blitt nå er det nesten mer riktig å kalle fars permisjon en plikt og ikke rettighet. Jeg synes det er flott og riktig at far deltar på lik linje med mor, men det betyr ikke at en løsning er den beste for alle.
SvarSlett