Kontantstøtten

Det er snart valg, og det pågår en debatt om kontantstøtten i Norge om dagen.  Regjeringen har varslet at kontantstøtten vil falle bort for barn mellom to og tre år. Samtidig vil den økes for barn mellom ett og halvannet år. Mammadamen har skrevet et innlegg om dette, Den fordømte kontantstøtta, og mange har kommentert.

Det er argumenter for og i mot kontantstøtten og nå også den nye ordningen. Poenget med kontantstøtten er å gi foreldrene større valgfrihet i hvordan man ønsker at de første barneårene skal være med tanke på jobb, barnepass og økonomi. Selv har jeg vært veldig glad for kontantstøtten, og vi har hatt nytte av denne i flere omganger.

Noen mener pengebeløpet er for lite til å faktisk ha en reell betydning for valget om å være hjemme med barn. Andre mener at litt penger er bedre enn ingenting. Noen bruker kontantstøtten til å lønne dagmamma fremfor å selv være hjemme med barnet eller ha det i barnehage. Andre ser rødt av denne typen kontantstøttebruk, og mener det blir feil. En god del mener kontantstøtten virker hemmende på integreringen av innvandrere og språkutviklingen til minoritetsspråklige barn, og en del mener også at kontantstøtten hemmer likestillingsarbeidet generelt og presser kvinnen tilbake til kjøkkenbenken.

Det som provoserer meg skikkelig i denne debatten, er politikere som åpent eller skjult mener at staten er de beste til å ta vare på barna mine. Få flest mulig inn i barnehage så fort som mulig! Og deretter; la skolene overta barna så stor del av dagen som mulig i løpet av uka.

Jeg er veldig glad for at vi har så godt barnehagetilbud som vi har i Norge. Jeg tror heller ikke barn i utgangspunktet har vondt av å være i barnehage. Selv begynte jeg i barnehage da jeg var 6 måneder, og jeg har overlevd og blitt et velfungerende menneske. ;o) Men jeg forbeholder meg retten til å mene og til å bestemme hva som er best for mine barn og vår familie! Det er ikke staten som eier mine barn. Det er heller ikke staten som har omsorgs- og oppdrageransvaret.
Jeg er glad i å jobbe. Faktisk elsker jeg jobben min, og gledet meg stort over å begynne der igjen etter endt fødselspermisjon. Jeg er ikke noe særlig godt husmoremne, og har ikke noe stort ønske om å gå tilbake til kjøkkenbenken. Men jeg vil likefullt finne ut av disse tingene selv. Jeg og min mann. Lysbakken, du har ingen stemmerett i disse diskusjonene og avgjørelsene, beklager! (Og, by the way, jeg vil helst ikke at du skal mene så mye om mine og min manns fødselspermisjoner heller.)

Jeg mener at dette også må gjelde innvandrere og folk med minoritetsbakgrunn. De har like mye rett til å mene hva som er best for sine barn og handle deretter. Ja, jeg mener også at jobb er viktig for integreringen. Og at innvandrerkvinner ofte er nøkkelen til familiens og barnas integrering og norskspråklige utvikling. Og at språket er avgjørende for en god skolegang. Og at språket først og fremst erobres i aktivt møte og samhandling med andre norsktalende. - Jeg er lærer på Oslos østkant, og dette er en av mine fanesaker.
Men jeg tror det finnes andre og bedre måter å legge til rette for dette på enn å fjerne kontantstøtten, som faktisk handler om barnas beste. Norges barns beste.

Jeg er veldig glad for at det ikke finnes en lov eller et sterkt press i USA, hvor jeg bor dette året, om at jeg, som innvandrerkvinne må ut i arbeid, og at Linusen på 2 år må i barnehage. Med tre gutter som skal finne seg til rette i nye skoler og i et nytt skolesystem på et fremmed språk, er det mer enn nok å jobbe med hjemme som fulltidsarbeidende mamma - eller husmor, om du vil! Jeg skulle gjerne tilbragt mer tid i et spennende voksen-miljø hvor også språket kunne utviklet seg bedre. Men akkurat nå, dette året, er det viktig for oss at en av oss (i dette tilfellet jeg) er hjemme og er tilgjengelig for barna når det måtte være. Det kjennes også viktig for meg nå å ha Linusen hjemme. Jeg er glad for at han midt i alt det ukjente med nytt hus og nytt språk, får slippe å måtte forholde seg til nye mennesker i flere timer hver dag uten å en gang kunne gjøre rede for seg  og si noe om hvordan han har det. Det kjennes trygt og godt for oss nå.
Jeg er sikker på at en del innvandrerkvinner også kjenner på noe av det jeg selv føler om dagen, og at de har mer enn nok med å få oversikt over barnas skolegang, lekser og ukeplaner. Kanskje vi skal ta utgangspunkt i det og hjelpe til med hverdagen før forventningene om jobb, utdannelse og barnehage presser på.

Så Lysbakken, slutt å bruke innvandrerkvinner, integrering og likestilling som argumenter for å fjerne kontantstøtten. Hvis du virkelig mener at det er hovedargumenter, foreslår jeg at du dropper kontantstøttekuttet og tar en prat med dem det gjelder om hva som egentlig vil hjelpe.

Sånn!


Fine og relevante blogginnlegg finner du her:
Mammadamen
C'est la vie